Niccolò Jommelli
| Niccolò Jommelli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. sep. 1714[1][2][3][4] Aversa[5][6][7] | ||
| Død | 25. aug. 1774[1][2][3][5] (59 år) Napoli[5][6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkforsker | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Napoli | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Opera | ||
| Aktive år | 1743– | ||
| Notable verk | |||
| Il trionfo di Clelia | |||
Niccolò Jommelli (1714–1774) var en italiensk komponist av den napolitanske skole.
Jommelli regnes som en av 1700-tallets store operakomponister.[8] Han reformerte opera seria-sjangeren uavhengig av den jevnaldrende tyske seria-reformatoren Christoph Willibald Gluck og fikk tilnavnet «den italienske Gluck».[9]
Liv
[rediger | rediger kilde]Jommelli fikk sin første undervisning av korlederen ved katedralen i Aversa, kannik Muzzillo. Muzzillo overbeviste faren om å sende den talentfulle gutten til videreutdanning ved en av de berømte konservatoriene i Napoli og i 1725 begynte Jommelli å studere ved Conservatorio San Onofrio. En av lærerne her var Francesco Feo. I 1728 skiftet Jommelli studiested til Conservatorio della Pietà dei Turchini der Nicola Fago var en av lærerne.
Våren 1737 oppførte Jommelli sitt første sceneverk, buffaen L'errore amoroso, på Napolis Teatro dei Fiorentini. I 1740 hadde han en vellykket oppføring med seriaen Ricimero Re dei Goti ved Teatro Argentina i Roma. Deretter konsentrerte han seg om å skrive verk i seria-sjangeren, de første årene for operahusene i Roma, Bologna, Venezia, Torino, Padova og Wien.
En tid var Jommelli leder av et konservatorium i Venezia og kapellmester ved Det pavelige kapell i Roma. I 1753 fikk han post som hoffkapellmester Stuttgart, der den musikkglade hertug Karl Eugen av Württemberg gav ham gode muligheter til å skrive nyskapende operaer. Jommelli skrev mange av sine beste operaer i Stuttgart, som L’olimpiade og Fetonte, og bygde i løpet av sine 15 år i byen opp et av Europas beste orkestre. En intrige førte til at han i 1769 forlot Stuttgart for godt. Seinere skrev han hovedsakelig for Lisboa, Napoli og Roma, men uten at de nye verkene hans helt levde opp til tidas smak.
Etter å ha blitt rammet av slag i august 1771 fikk Jommelli assistanse av to av sine brødre for å kunne fortsette å komponere. Han døde etter et nytt slag 25. august 1774. Napolitanske kunstnervenner æret ham med en storslått gravferd organisert av Gennaro Manna. Jommelli er gravlagt ved Sant'Agostino alla Zecca i Napoli.
Musikk
[rediger | rediger kilde]Jommelli skal ha skrevet omtrent seksti operaer, hovedsakelig seriaer. Tidlige verk var påvirket av Leonardo Leo, i seinere operaer utviser han en tiltakende grad av originalitet.
På en tid da italiensk opera seria var blitt en plattform for framvisning av sangernes tekniske virtuositet gikk Jommelli mot strømmen og konsentrerte seg mer om fortellingen og dramaet. Han tok i bruk kor og inspirert av fransk opera introduserte han balletter. Orkesteret, spesielt blåserinstrumentene, brukte han til å illustrere handlingsgangen, og han skrev rene orkesterpassasjer – det vanlige var at orkesteret bare ble brukt som en støtte for sangerne. Av Johann Adolf Hasse lærte han å skrive orkesterstøttede resitativer – her var det vanlige å bruke cembalo.
I tillegg til operaer skrev Jommelli kammermusikk, en rekke serenader og pastisjer, oratorier, kantater, 20 messer og mye annen kirkemusikk. Han var lenge mest kjent for en miserere han fullførte kort tid før sin død.
Jommellis operaovertyrer påvirket de tidlige symfoniene til Johann Stamitz, Carl Ditters von Dittersdorf og Georg Christoph Wagenseil.
Betydningen av Jommellis reformer kan sammenlignes med de Christoph Willibald Glucks innovasjoner fikk.
Verk i utvalg
[rediger | rediger kilde]- L'errore amoroso (Napoli, 1737) – libretto av Antonio Palomba
- Odoardo (Napoli, 1738)
- Ricimero re de' Goti (Roma, 1740)
- Astianatte (Roma, 1741) – libretto av Antonio Salvi
- Ezio (Bologna, 1741) – libretto av Metastasio
- Semiramide riconosciuta (Turin, 1741) – libretto av Metastasio
- Merope (Venezia, 1741) – libretto av Apostolo Zeno
- Don Chichibio (Roma, 1742)
- Eumene (Bologna, 1742) – libretto av Apostolo Zeno
- Semiramide (Venezia, 1742) – libretto av Francesco Silvani
- Tito Manlio (Turin, 1743) – libretto av Gaetano Roccaforte
- Demofoonte (Padua, 1743) – libretto av Metastasio
- Alessandro nell'Indie (Ferrara, 1744) – libretto av Metastasio
- Ciro riconosciuto (Bologna, 1744) – libretto av Metastasio
- Sofonisba (Venezia, 1746) – libretto av Antonio Zanetti e Girolamo Zanetti
- Cajo Mario (Roma, 1746) – libretto av Gaetano Roccaforte
- Antigono (Lucca, 1746) – libretto av Metastasio
- Tito Manlio (Venezia, 1746) – libretto av Jacopo Antonio Sanvitale
- Didone abbandonata (Roma, 1847) – libretto av Metastasio
- L'amore in maschera (Napoli, 1748) – libretto av Antonio Palomba
- Achille in Sciro (Wien, 1749) – libretto av Metastasio
- Artaserse (Roma, 1749) – libretto av Metastasio
- Ciro riconosciuto (Venezia, 1749) – libretto av Metastasio
- Demetrio (Parma, 1749) – libretto av Metastasio
- La cantata e disfida di Don Trastullo (Roma, 1749)
- Cesare in Egitto (Roma, 1751) – libretto av Giacomo Francesco Bussani
- Ifigenia in Aulide (Roma, 1751) – libretto av Mattia Verazi
- La villana nobile (Palermo, 1751) – libretto av Antonio Palomba
- L'uccellatrice (Venezia, 1751) – libretto av Carlo Goldoni
- Ipermestra (Spoleto, 1751) – libretto av Metastasio
- Talestri (Roma, 1751) – libretto av Gaetano Roccaforte
- I rivali delusi (Roma, 1752)
- Attilio Regolo (Roma, 1753)
- Bajazette (Turin, 1753) – libretto av Agostino Piovene
- Fetonte (Stuttgart, 1753) – libretto av Leopoldo de Villati
- La clemenza di Tito (Stuttgart, 1753) – libretto av Metastasio
- Il paratajo (Paris, 1753) – revision of L'uccellatrice
- Don Falcone (Bologna, 1754)
- Catone in Utica (Stuttgart, 1754) – libretto av Metastasio
- Lucio Vero (Milan, 1754)
- Il giardino incantato (Stuttgart, 1755)
- Enea nel Lazio (Stuttgart, 1755) – libretto av Mattia Verazi
- Penelope (Stuttgart, 1755) – libretto av Mattia Verazi
- Il Creso (Roma, 1757) – libretto av Giovacchino Pizzi
- Temistocle (Napoli, 1757) – libretto av Metastasio
- Tito Manlio (Stuttgart, 1758)
- Ezio (Stuttgart, 1758)
- L'asilo d'amore (Stuttgart, 1758)
- Endimione (Stuttgart, 1759)
- Nitteti (Stuttgart, 1759) – libretto av Metastasio
- Alessandro nell'Indie (Stuttgart, 1760)
- Cajo Fabrizio (Mannheim, 1760) – libretto av Mattia Verazi
- L'Olimpiade (Stuttgart, 1761) – libretto av Metastasio
- L'isola disabitata (Ludwigsburg, 1761) – libretto av Metastasio
- Semiramide riconosciuta (Stuttgart, 1762)
- Didone abbandonata (Stuttgart, 1763)
- Il trionfo d'amore (Ludwigsburg, 1763) – libretto av Giampiero Tagliazucchi
- Demofoonte (Stuttgart, 1764)
- Il re pastore (Ludwigsburg, 1764) – libretto av Giampiero Tagliazucchi
- La pastorella illustre (Stuttgart, 1764) – libretto av Giampiero Tagliazucchi
- Temistocle (Ludwigsburg, 1765)
- Imeneo in Atene (Ludwigsburg, 1765)
- Il matrimonio per concorso (Ludwigsburg, 1766) – libretto av Gaetano Martinelli
- La critica (Ludwigsburg, 1766)
- Vologeso (Ludwigsburg, 1766) – libretto av Mattia Verazi
- Il matrimonio per concorso (Ludwigsburg, 1766)
- Il cacciatore deluso (Tübingen, 1767) – libretto av Gaetano Martinelli
- Fetonte (Ludwigsburg, 1768)
- L'unione coronata (Solitude, 1768)
- La schiava liberata (Ludwigsburg, 1768) – libretto av Gaetano Martinelli
- Armida abbandonata (Napoli, 1770) – libretto av Francesco Saverio de' Rogati
- Demofoonte (Napoli, 1770)
- Ifigenia in Tauride (Napoli, 1771) – libretto av Mattia Verazi
- L'amante cacciatore (Roma, 1771)
- Achille in Sciro (Roma, 1771)
- Le avventure di Cleomede (1771) – libretto av Gaetano Martinelli
- Cerere placata (Napoli, 1772)
- Il trionfo di Clelia (Napoli, 1774) – libretto av Metastasio
- Arcadia conservata
- La Griselda
- La pellegrina
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Niccolo Jommelli, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Niccolo-Jommelli, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Die Musik in Geschichte und Gegenwart Online Version, MGG Online ID 27593[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2633, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2264, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Йоммелли Никколо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Niccolò Jommelli i Den Store Danske Encyklopædi
- ^ Niccolò Jommelli i Store norske leksikon
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Niccolò Jommelli i Den Store Danske Encyklopædi. Hentet 12. juli 2021.
- Niccolò Jommelli i Encyclopaedia Britannica. Hentet 12. juli 2021.
- Niccolò Jommelli i Store norske leksikon. Hentet 12. juli 2021.
- (de) Stefan Kunze: «Jommelli, Niccolò.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 10, Duncker & Humblot, Berlin 1974, ISBN 3-428-00191-5, s. 592 f. (digitalisering). Hentet 12. juli 2021.
- Angela Romagnoli: «Niccolò Jommelli», treccani.it. Dizionario Biografico degli Italiani. Hentet 12. juli 2021.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hermann Abert: Niccolo Jommelli als Opernkomponist. Mit einer Biographie. M. Niemeyer, Halle (Saale) 1908 (ettertrykk. Schneider, Tutzing 1991, ISBN 3-7952-0689-8).